Skoleeiers ansvar, godkjente verktøy og hva som aldri skal deles med et KI-system.
Personvern er området der ansvarslinjene er tydeligst — og der det er viktigst å kjenne dem. Udirs råd er klare: skoleeier har ansvaret for at elevenes og de ansattes personopplysninger håndteres i tråd med regelverket, og læreren kan bare bruke løsninger skoleeier har godkjent. Det er en befriende avgrensning. Du skal ikke selv vurdere databehandleravtaler eller gjøre juridiske analyser; du skal vite hva som er godkjent hos deg, holde deg til det — og vite hvem du spør når du vil ta i bruk noe nytt.
Terskelen for godkjenning er reell. Behandles personopplysninger, må skoleeier ifølge Udir kunne vise at behandlingen har en pedagogisk verdi som veier opp for personvernkonsekvensene. Og alderstilpasning er en del av vurderingen — det skal utvises særlig varsomhet overfor de yngste elevene. At et verktøy er populært, gratis eller genialt, er altså ikke nok; det må være verdt noe pedagogisk, målt mot hva det koster elevene i data.
Hvorfor er terskelen så høy? AILit-rammeverket gir bakteppet: KI-systemer trenes på data fra mange kilder — også materiale samlet inn på uetiske eller ikke-samtykkede måter — og kan i tillegg samle data under bruk, i sanntid, mens man skriver til dem. Det du limer inn i et verktøy, kan bli en del av det. Derfor formulerer rammeverket en egen kompetanse i samarbeidsferdigheten: å vite hvilken informasjon som bør og ikke bør deles med et KI-system, og å beskytte personlige og sensitive opplysninger.
For klasseromshverdagen kan det kokes ned til én tommelfingerregel: aldri elevarbeid eller opplysninger om enkeltelever inn i verktøy som ikke er godkjent for det. Navn, tekster elevene har skrevet, bilder, vurderinger, opplysninger om behov og tilrettelegging — alt dette er personopplysninger i skolesammenheng, også når det står i en ledetekst du skrev i farten. De grundige vurderingene — risikovurderinger og vurdering av personvernkonsekvenser — ligger hos skoleeier, og Udir har egne ressurser for dem. Din jobb er enklere, men ufravikelig: kjenn listen over godkjente verktøy, og la tvilen komme personvernet til gode.
Merk også dobbeltrollen din: du er både bruker og forbilde. Elevene lærer personvernpraksis av det du gjør, ikke av det du sier — læreren som limer elevtekster inn i et tilfeldig verktøy, underviser i samme øyeblikk, bare i feil retning. Og når du selv utforsker nye KI-verktøy for å bygge kompetanse, gjør det med samme regel: utforsk gjerne, men uten elevdata og uten elever, fram til verktøyet eventuelt er godkjent. Slik henger denne modulen sammen med resten: trygg utforsking er forutsetningen for alt det andre kiforskolen inviterer deg til å prøve.
List opp KI-verktøyene du selv bruker i jobben — også de du bruker privat til jobbformål. For hvert: er det godkjent av skoleeier, og hva har du delt med det? Avslutt med å slette eller flytte det som ikke hører hjemme der det ligger.
Lag en felles, synlig oversikt over hvilke KI-verktøy som er godkjent hos dere — og en enkel rutine for hvem som spør skoleeier om nye. Målet er at ingen lærer skal måtte gjette, og at spørsmålet «kan jeg bruke dette?» alltid har en adresse.
Utdanningsdirektoratet: «Hvordan kan skolen bruke KI på en trygg måte?» og «Råd om kunstig intelligens i skolen», råd 8. For skoleeiers vurderinger, se Udirs side Ta hensyn til personvernet ved bruk av KI · OECD/EU (2026): AILit, Kunnskap 2.2–2.3 (s. 20), Collaboration (s. 21). CC BY 4.0.